Hilsen fra # 36 Ingrid Sandum!
Hilsen fra # 36 Ingrid Sandum!
Hei alle sammen
Nå har tiden kommet for at jeg legger opp min syv år lange roadracingkarriere. Den endte brått på lørdag ettermiddag på Karlskoga for noen uker siden. Det er vanskelig å vite hva man skal skrive nå etter en slik avgjørelse. Denne sesongen har vært veldig tung og nå orket jeg ikke mer, jeg har rett og slett ikke motivasjon til å kjøre. Det er veldig tungt å avslutte noe som har vært så stor del av livet mitt i mange år.
Jeg har prøvd så godt jeg kan å kjempe meg tilbake etter nedturene, men som sagt, jeg er tom for motivasjon. Vi har derfor blitt enige om at det beste er å slutte. Utrolig trist, men samtidig en lettelse.
Men tro ikke at dere blir kvitt meg i miljøet allikevel, jeg vil antageligvis dukke opp som heiagjeng på flere av løpene! Det er absolutt ikke miljøet jeg er lei av.
Jeg ville aldri i verden vært foruten de syv årene jeg har hatt i roadracingmiljøet, det har vært de beste årene i mitt liv. Ikke minst har jeg fått utrolig mange gode venner!
Jeg vil avslutte dette innlegge med å takke alle som har støttet meg og trodd på meg gjennom alle disse årene. Jeg vil takke venner, familie, konkurrenter og sponsorer. Jeg vil også takke klubben min. Solør MC klubb er klubben jeg har kjørt for helt siden starten av min karriere. De tok meg veldig godt i mot når jeg som junior ville prøve roadracing, og etter det har de alltid støttet meg og hjulpet til som best de kan.
Det er også noen spesielle personer jeg vil trekke frem. Verdens beste og mest tålmodige trener, Jan Tore Skoglund. Han har aldri gitt opp til tross for at jeg har hengt litt med hodet. Jeg vet ikke hvor mange ganger han har sagt til meg “du kan sikkert bremse litt senere i den svingen, Ingrid”. Så har vi Dag-Steinar Sundby, han har vært med som psykisk støtte helt fra starten, han stod på startplata hvert eneste løp fra begynnelsen i 2004 og til og med 2007! Det var en trygghet. Og til sist kommer den personen som har gjort dette mulig, PAPPA! Som dere alle vet så hadde det ikke vært mulig for meg å drive med racing hvis det ikke hadde vært for pappa. Når jeg sa i 2003 at jeg ville starte med racing så var han nok litt usikker på om de var noen god idé, men som den flotte pappaen han er så stilte han opp som han alltid gjør! Pappa har fikset alt, han har vært mekaniker, sjåfør, teamsjef og psykolog. Som jeg sa til pappa for noen år siden “racingen er kvalitetstid med familien”.
Jeg vil derfor takke verdens beste pappa for syv fine sesonger på racerbanen! Takk!
Ingrid #36